Open beloved to you

Musikk – snarveien til hjertet <3

Musikken åpner hjertet mitt mår det er hardt som stein <3

Jeg har alltid vært glad i musikk, men er kanskje ikke blant dem som hører så mye på den. Som høysensitiv greier jeg for eksempel ikke ha musikk på i bakgrunnen mens jeg jobber. Og jeg har ofte behov for å ha det helt stille rundt meg, eller bare lytte til lyder naturen lager.

Men jeg bruker musikk. Noen ganger bare som underholdning. Andre trenger jeg rett og slett musikken, for å åpne hjertet mitt. For jeg er en av dem som kobler ut følelsene når jeg er stressa eller under press. I store deler av livet mitt har jeg gjort dette, uten å være klar over det.

Jeg har vært supereffektiv og produktiv, og holdt et enormt høyt tempo, uten å hva vært i stand til å merke hvordan jeg har det eller hva jeg trenger. Jo mer stressa jeg var, og jo kjipere jeg hadde det, jo fortere sprang jeg. Så slapp jeg å kjenne på slitenhet, utmattelse, oppgitthet og frustrasjon. Men det er jo grenser hvor lenge man greier å løpe fra seg selv. Jeg ble syk og måtte pent finne meg i å ligge stille, og kjenne etter. Med en kropp som sa klart fra at nå var det slutt på løpingen, måtte jeg finne nye måter å være i verden på. Å prestere for å føle meg god nok, var ikke lenger noen løsning, så skulle jeg få det bra, måtte jeg finne ut hvordan jeg kan føle meg god nok som jeg ER, uten alt det jeg GJØR.

Heldigvis for meg, hadde jeg jobbet mye med meg selv før jeg gikk ned for telling, og noe av det viktigste jeg hadde lært, var nettopp dette at jeg er en som lukker ned følelser som en overlevelsesstrategi. Jeg hadde også forstått at det nok ikke er en særlig bærekraftig måte å navigere i verden på, fordi følelsene faktisk er kompasset vårt og det som kan fortelle oss om vi er på villspor eller på rett vei i livet. Hvis du ikke vet hva du føler, vet du rett og slett ikke hvem du er.

Så da jeg ble syk, forsto jeg også at det lå en gave og ventet på meg, hvis jeg bare var villig til å åpne den. Så jeg bestemte meg for at sykdommen skulle bli min vei tilbake til meg selv. Det ble starten på en årelang reise, hvor målet hele tiden er å ha det best mulig her og nå, og hvor jeg øver på å kjenne på og være ærlig med meg selv om hvordan jeg har det og hva jeg føler. Det har åpnet en helt ny verden for meg, der høysensitiviteten min, som jeg jobbet så hardt for å undertrykke, har fått lov til å bli min viktigste kvalitet. Jeg har fått kontakt med intuisjonen min og har lært meg å stole på den igjen, og bruker virkelig følelsene som kompass når jeg skal velge retning i livet.

Men i personlig utvikling, finnes det ingen quickfix eller hurtige løsninger, så som all andre går jeg fortsatt i fella. Da kan jeg prøve å prestere over evne, eller begynne å sammenligne meg med andre mennesker (eller tidligere utgaver av meg selv) med mer energi og overskudd enn meg. Og så begynner jeg å bebreide meg for å være for tiltaksløs, lite produktiv og kjenner meg verdiløs som ikke kan utrette og prestere like mye som de jeg ser opp til. Og når jeg begynner å dømme meg selv, er veien kort til å bli utålmodig med andre. Jeg kan rett og slett merke hvordan jeg lukker hjertet mitt og blir hard og kynisk, sånn som jeg har vært i store deler av livet. Det er ingen god følelse og fordi jeg har vært så heldig å kjenne på hvordan det er å være i verden med et åpent hjerte, vil jeg gjerne komme meg ut av hardheten og kynismen fortest mulig. Det er her musikk kommer inn.

Musikk er et universelt språk som snakker rett til hjertet, og som hjelper meg med å snu en tilstand i løpet av sekunder. Jeg har lært meg å bruke musikk helt bevisst og vet hvilke sanger som rører noe i meg så den harde knuten inni meg løsner. Jeg har ingen fancy spillelister med de siste «hotte» artistene på telefonen min, men jeg samler på låter som snakker til meg og treffer meg på en eller annen måte. Det kan være ulike artister og sanger til ulikt bruk, men ofte handler det om å pirke hull på rustningen min og slippe ut tårer jeg har samlet opp.

Noe jeg merker gir ekstra stor effekt, er hvis jeg lytter til kjærlighetssanger og velger å kjenne at teksten er til meg selv. Det er ofte da det virkelig løsner. Hvor ofte kommer du med en kjærlighetserklæring til deg selv? Hvis du svarer sjelden eller aldri, er det jammen på tide å begynne med deg samme. Den du lengter aller mest etter å få bekreftelse og anerkjennelse fra, er nemlig deg selv.

En av sangene jeg tar fram med ujevne mellomrom er «Open» med Mike Scott. Kanskje den treffer noe i deg også <3

Open to the world
Open to spirit
Open to the changing wind
Open to touch
Open to nature
Open to the world within
Open to change
Open to adventure
Open to the new
Open to love
Open to miracles
Open Beloved to You

Open to learn
Open to laughter
Open to being blessed
Open to joy
Open to service
Open to saying «Yes!»
Open to risk
Open to passion
To peace and silence too
Open to love
Open to beauty
Open Beloved to You

 

Hvilken drøm har du satt på vent?

 

I det siste har jeg hatt flere samtaler med mennesker som kan fortelle at de har utsatt å gjøre ting de virkelig har hatt behov for eller som de har drømt om lenge. Det kan være alt fra å trene mer, spise sunnere, ta kontakt med en gammel venn, si opp en jobb de virkelig mistrives i, melde seg opp til videre utdanning eller begynne å arbeide med seg selv for å styrke selvbildet sitt og å bedre selvtilliten.

I disse samtalene blir jeg minnet om at dette er noe jeg selv også gjør hvis jeg ikke følger med og «tar meg i det». Det kan for eksempel være inspirerende mennesker jeg kunne tenke meg å samarbeide med, som jeg ikke kjenner, og som jeg utsetter å ta kontakt med, nye ting jeg har lyst til å lære, men som jeg tenker jeg kan gjøre senere.

Det er så lett å finne unnskyldninger. Jeg har det for travelt, det er for mye å gjøre på jobb, det passer ikke akkurat nå – kanskje en annen gang. Hva hvis jeg tok feil og angrer meg hvis jeg gjør det? Hva om jeg ikke får til det jeg har lyst til?

Alle sammen tilsynelatende «gode» grunner – men hva er konsekvensen av å stadig utsette det jeg har lyst til, det jeg brenner for, lengter etter eller drømmer om fordi hverdagen eller kanskje frykten står i veien?

Hva angrer mennesker på ved livets slutt?

Australske Bonnie Ware jobbet i flere år med å ta vare på pasienter som hadde få uker igjen å leve, og basert på disse erfaringene, skrev hun boken «The Top Five Regrets of the Dying – A Life Transformed by the Dearly Departing»

Den innsikten som aller flest satt tilbake med i sine siste levedager var

«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å leve et liv tro mot meg selv, ikke det livet andre forventet av meg».

Tankevekkende, ikke sant! Du finner ingen utsagn som «Jeg skulle ønske jeg var flinkere på jobben», «Jeg skulle ønske jeg hadde vært slankere» eller «Jeg skulle ønske jeg hadde vasket huset mitt oftere og hadde det mer ryddig hjemme». Derimot følger:

«Jeg skulle ønske jeg ikke hadde jobbet så hardt».
«Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mot til å uttrykke følelsene mine».
«Jeg skulle ønske jeg hadde holdt kontakten med vennene mine».
«Jeg skulle ønske jeg hadde latt meg selv være lykkeligere».

Når vi lar være å følge hjertet vårt, går vi på akkord med oss selv, og det merker vi ved at vi blir slitne, frustrerte, kanskje stresset, eller kanskje bare føler at «noe ikke er som det skal» uten at vi greier å sette fingeren på det.

Hvilken drøm eller behov er du du har satt på vent?

Kjenn etter og tenk på hva det er du stadig utsetter. Hvilken drøm har du satt på vent til «det passer bedre», «du ikke har det så travelt» eller «du får bedre råd».  Hva er det du innerst inne kjenner at du ønsker deg, men som du kanskje ikke tør satse på? Hvor i livet ditt er du ikke helt tro mot deg selv?

Når du vet hva det er du har utsatt, kan det være lurt å spørre seg «Hvis ikke nå, når»? «Vil jeg få bedre tid en annen gang»?, «Hva skal være forandret for at jeg skal sette av tid til dette»?

Og ikke minst «Hva er konsekvensen ved å la være å gjøre det?». Hva vil jeg tenke når jeg i fremtiden ser tilbake på livet mitt og vurderer hva jeg er fornøyd med og hva jeg angrer på. Vil dette være en av de tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort?

Jeg skal fortelle deg en hemmelighet…

Hvor har du oppmerksomheten din?

Som sensitiv har jeg lett for å bli «fragmentert». Det er som jeg har «tentakler» som jeg sender ut og kobler på andre mennesker. Litt av oppmerksomheten min er på en måte «festet» hos den andre, så jeg merker jeg stemninger, følelser og energien fra dette mennesket, uten at jeg gjør noe bevisst for at det skal være sånn. Jo flere mennesker jeg er sammen med, jo flere tentakler har jeg ute, og jo vanskeligere er det å holde fokus og konsentrasjonen hos meg selv.

Å fornemme, forstå, kunne leve seg inn i andre menneskers stemninger og følelser er en av de viktigste SuperKreftene som følger med det å være sensitiv. De fleste sensitive jeg snakker med, forteller at de typisk er en som andre mennesker får tillit til og som de betror seg til.

Men som meg, opplever mange av de jeg snakker med, å bli slitne, kanskje til og med utmattet, av å hele tiden ta inn og prosessere alle den informasjonen andre mennesker sender ut. Man trenger ikke alltid å være fysisk sammen med andre for å føle på dette. Sosiale media gjør at vi kan være «påkoblet» andre mennesker 24/7, og det er fullt mulig å ta inn andres energier bare ved å være i kontakt med dem på Instagram, Facebook, Snapchat osv.

Jo mer vi er påkoblet andre og jo mindre vi er koblet på oss selv, jo mer hektiske, urolige og slitne blir vi. Derfor er det utrolig viktig å kunne koble helt av, for å kunne gjenopprette forbindelsen med seg selv. Kjæresten min har den fine evnen at han kan sitte ved siden av meg i sofaen og være helt i sin egen verden, uten å la seg «forstyrre» av at jeg sitter like ved. Det greier ikke jeg. Selv om vi ikke snakker sammen, kanskje sitter med hver vår bok, er en del av meg oppmerksom på ham. Jeg trenger derfor å være alene, helt fysisk, for å kunne koble av alt annet, så jeg kan koble på meg selv. Jeg har bruk for stillhet, jeg har bruk for å legge bort telefonen og annet som trekker oppmerksomheten min vekk fra meg selv, jeg har bruk for natur og jeg har bruk for tid. For jeg er så utrolig treg på den måten – jeg er ikke i stand til å kjenne ordentlig etter, merke hvordan jeg har det, om jeg er veldig sliten, hva jeg føler, før jeg har hatt litt tid for meg selv.

Hemmeligheten er – vi trenger et «jordbærsted»

Rønningen, Bymarka, Trondheim

Så jeg har lært at, hemmeligheten bak det å fungere optimalt i hverdagen, orke å bruke mine «SuperKrefter» som sensitiv, er utrolig enkel. Det handler om å ta behovet for alenetid på alvor.

I mange år har jeg hatt mitt «jordbærsted» på Rønningen i Bymarka. Hit har jeg gått for å nyte stillheten og roen, på dager og tider da det er lite folk i marka. Å sitte alene og nyte lyden av vinden som rasler i trærne og synet av ei grønn eng med skogen i bakgrunnen, er min form for lading.

Det siste året har jeg tatt dette behovet enda mer på alvor og funnet et nytt hjem på landet. Her får jeg tilgang på stillhet, natur og alenetid uten å måtte reise noe sted for å få det.

Har du funnet ditt?

Det er ikke alle forunt å bo slik jeg gjør, og slett ikke alle drømmer om det heller. Men alle kan finne sitt «jordbærsted». Det stedet hvor man kan finne tilbake til seg selv. Og enten det er ved sjøen, langs elva, i en park, i marka, på en kafe eller i senga med ei bok, så er det viktigste at du faktisk oppsøker dette stedet. Ofte! Det er ikke noe hokus Pokus – det er så enkelt at alle forstår det. MEN – du MÅ faktisk GJØRE det! Så ofte at du får det påfyllet du trenger for å kunne fungere i hverdagen. Når du gjør det, blir sensitiviteten din, din evne til å fornemme og forstå andre mennesker, en SuperKraft du (og alle rundt deg) virkelig har glede av, i stedet for at det er en belastning. Du blir en SuperSensitiv

 

Jeg er her hvis du trenger meg 

Seiberget – hjemmet mitt og min beste ladestasjon

Jeg jobber med Sensitive mennesker hver dag, så dersom vil lære mer om det å være sensitiv og hvordan du kan finne fram til de utrolige gavene som følger med, er det bare å ta kontakt på +47 918 58479 eller via e-post til silje@kraftfull.no.

 

Du kan også lese om workshopen
«Super♥Sensitiv – gjenoppdag din magiske Superkraft«

Kan du være tro mot deg selv, hvis du ikke lenger husker hvem du er?

Er du tro mot deg selv?

Som SuperSensitiv er du blant dem som har stort behov for å forstå deg selv og være tro mot deg selv. Det kjennes viktig for deg å leve i tråd med verdiene dine. Samtidig er du en mester i å fornemme hva andre ønsker og forventer fra deg og til å tilpasse deg til disse forventningene.

Mange av oss blir så flinke til å være den andre forventer at vi skal være, at vi helt glemmer hvem vi egentlig er. Det er ganske utrolig at det som burde være det enkleste i verden, nemlig å være seg selv, faktisk kan være ganske vanskelig.

Grunnen til at det er så vanskelig, er at vi alle har opplevd å bli avvist når vi har vært akkurat den vi er. Dersom det ble slått hardt ned på når du var sint, trassig eller furten da du var liten, kan det godt hende at du har bestemt deg for alltid å være den blide, koselige og den som ikke krever eller forlanger noe av omverdenen. Denne beslutningen tok du gjerne veldig tidlig, fordi det føltes som om du ikke ble elsket hvis du viste hvem du var. Dersom du glad og begeistret rakk opp hånda og svarte på spørsmål fra læreren og ble kritisert, eller fikk hånlige blikk, bestemte du deg kanskje for aldri å si noe med mindre du er 100% skråsikker på at du vet hva du snakker om. Dersom du var ekstra sensitiv og gikk i oppløsning over en død fugleunge eller et hull i yndlingsbuksa, fikk du kanskje høre at du ikke måtte være så nærtagende eller overfølsom.

Alle disse beskjedene ble opplevd som en avvising og et bevis på at det er ikke ok å være sånn som meg. Jeg må helle prøve å skjule disse sidene, både for andre og meg selv (når andre ikke elsker disse egenskapene mine, kan ikke jeg tillate meg det heller) . Og så blir vi eksperter i å vise fram de sidene vi fornemmer at andre kan holde ut eller akseptere.

Den kortsiktige gevinsten ved denne strategien kan være at vi blir godt likt, ikke tråkker andre på tærne eller skaper konflikt rundt oss. Men prisen vi betaler på lang sikt er svært høy. Det å ikke tørre være seg selv, uttrykke følelsene sine, hevde meningene sine, tørre velge det man selv har bruk for, er ekstremt utmattende, og man går gjerne rundt med en følelse av at noe mangler. Det kan også komme til uttrykk som en følelse av å være på feil sted og av at man hele tiden burde ha gjort noe annet. Det er ditt egentlige jeg, som lengter hjem til deg selv.

Det er på tide å komme hjem til deg selv

Alle de små og store beslutningen du tok som liten, om å tilpasse deg heller enn å være deg selv, var noe du måtte gjøre. Du var 100% avhengig av støtte og beskyttelse fra dem rundt deg, og du passet derfor på å skaffe deg dette gjennom å være på en måte som fungerte bra i dine omgivelser.  Det var din måte å overleve i en noen ganger brutal og uforståelig verden. Det er ikke noe galt i være tilpasningsdyktig og forstå hva som forventes i ulike situasjoner, men noen ganger tar det helt overhånd. Som voksen er det som regel ikke sant at det er «farlig» si hva man mener, sette ned foten eller bli sint hvis noen overskrider grensene våre. Men hvis vi har klart å overbevise oss selv om dette i barndommen, kan det være ganske utfordrende å få øye på alle de tilpasningene vi har gjort, og ikke minst skummelt å utfordre disse overbevisningene. Men dersom du vil ha fred med deg selv, ha frihet til å uttrykke det du har på hjertet og være i stand til å sette sunne grenser og passe på deg selv, er du nødt til å ta dem opp til vurdering og finne ut hva du i stedet har bruk for å tro på. Så selv om jobben kan være slitsom, er den likevel så utrolig givende, og har du først startet på veien hjem til deg selv, kommer du aldri til å ønske deg tilbake. Og selv om det kan være krevende er det ikke særlig komplisert. Det handler om å kjenne etter hva det er du lengter etter, savner, har glemt om deg selv og deretter begynne å ta på alvor det du merker.

Veien hjem trenger ikke være ensom?

Å finne veien hjem til seg selv, til den jeg egentlig er, kan noen ganger føles ensomt. Og det er jo bare du som til syvende og sist vet hvor du skal. Men det betyr ikke at du må gå alene. Det å ha noen å vandre sammen med, noen å vokse med, er noe av det mest fantastiske som finnes. Vi trenger noen som utfordrer oss, men også noen som heier på oss og som holder opp speilet og viser oss hvem vi er når vi selv har glemt det. Noen ganger befinner de riktige menneskene seg rett foran nesa di. Andre må du kanskje oppsøke mer aktivt. Selv har jeg lovet meg selv å sørge for å ha gode hjelpere i livet mitt ved å omgi meg med fine folk, og ved å jevnlig møte nye inspirerende mennesker. Noen har vært med og skal være med kanskje hele livet, mens andre kanskje er innom bare en kort stund. Det viktigste er at jeg har noe å lære, noe de vet eller har forstått som de kan vise meg. Det tar jeg med meg videre, enten møtet er kort eller relasjonen er langvarig.

Skal vi gå sammen et stykke på veien?

Det er i rommet mellom mennesker, magien oppstår. Å blir støttet, eller få støtte andre, er det som bringer oss videre. Du kan ikke hjelpe noen opp på et fjell uten å komme nærmere toppen selv. Det er det som er så fantastisk. Jeg elsker å skape rom og muligheter for meg selv og andre til å vokse. Der det er trygghet og åpenhet nok til at vi tør kjenne etter og finne ut hvor det neste skrittet vårt går.

8. – 9. september åpner vi et sånt rom. Da samles SuperSensitive som vil være Superhelter i sitt eget liv, til en helg fyllt av varme, nærvær og massevis at fantastiske innsikter når vi dykker inn i Enneagrammet for å blir bedre kjent med oss selv og for å forstå andre mennesker på et helt nytt plan. Blir du med?

Du kan lese mer om helgen her, ringe på 918 58 479 eller sende en mail til silje@kraftfull.no hvis du lurer på noe.

SuperSensitiv – både fantastisk og utfordrende

Velkommen til Silje Kristine – Supersensitiv

Supersensitive gaver

Hvis du vet eller har en mistanke om at du er sensitiv, er du mest sannsynlig en av dem som fornemmer og fanger opp andre menneskers stemninger og følelser mye sterkere enn «folk flest». Selv om vi sensitive er like forskjellige som andre mennesker, har vi blant annet til felles et stort behov for å forstå – både oss selv og de rundt oss. Vi kan lese andre mennesker på flere nivåer, og kan lett fange opp det som ikke blir kommunisert direkte og med ord. Dette byr på noen fantastiske gaver. Det gjør oss for eksempel ofte ydmyke, undrende og forståelsesfulle og i stand til å ha svært dype, ekte og meningsfulle relasjoner (de fleste høysensitive lengter veldig etter denne typen relasjoner, hvis de ikke har mennesker rundt seg som også er sensitive). Vi er også ofte i stand til å legge merke til og glede oss over detaljer som andre ikke får med seg, og kan for eksempel «falle i staver» over en vakker utsikt, bli utrolig lykkelige over å kjenne lukten av nyklippet gress, eller varm vind mot kinnet.

Supersensitive utfordringer

På den andre siden følger det også noen typiske utfordringer med sensitiviteten. Vi kan lett bli overveldet eller slitne av all den «informasjonen» og stemningene vi hele tiden tar inn. (Noenhar sammenlignet det med å være en radio som er tunet inn på alle kanalene samtidig – ikke rart det blir litt slitsomt innimellom). Hvis det er uoverensstemmelse mellom det som bli sagt og den stemningen vi fanger opp, blir vi lett utrygge.

Grubling og selvransakelse er også noe mange sensitive kjenner seg igjen i. Å være nysgjerrig på seg selv, gir selvinnsikt. Og selvinnsikt er selvfølgelig utrolig viktig for å kunne utvikle seg og leve det livet man ønsker. Men faktum er at vi ofte kjenner våre begrensninger mye bedre enn våre styrker. Det vi er gode til, har vi en tendens til å nedvurdere, eller til og med være blind for. Så sammenligner vi oss heller med andre, som kanskje ikke er høysensitive, og prøver å leve opp til og prestere i forhold til andres talent og begavelse.

Da jeg for noen år tilbake forsto at jeg var høysensitiv, var det mange brikker som falt på plass. Plutselig forsto jeg hvorfor jeg blir så sliten i enkelte sosiale settinger. Jeg forsto også hvor viktig det er for meg å trekke meg tilbake (som i HEEEELT TILBAKE) for å lade batteriene alene, og ikke minst skjønte jeg (og merket på kroppen) konsekvensene av at jeg ikke gav meg tid, rom eller lov til å gjøre nettopp det ofte nok. Jeg forsto endelig at jeg ikke bare kan ta meg sammen og holde det gående og at det ikke gir noen mening å sammenligne seg med andre, når jeg skal sette grenser for mye jeg skal forlange av meg selv.

Det har vært (og er) en lang vei å gå, med mange vaner og mønstre som skal brytes, men jeg kan love at det har vært anstrengelsene verdt. På veien har jeg gjenfunnet mine sensitive superkrefter, som for eksempel dyp intuisjon, evnen til å virkelig å kunne lytte, nærvær, nytelse, evnen til å kunne glede seg over de små, små tingen i livet! Å gi meg selv mulighet til å lade batteriene på MIN måte (for meg er det alenetid og natur som gjelder, ikke kino eller kafebesøk – det kan jeg gjøre når batteriene ER ladet), gir overskudd og plass til at sensitivitetens gaver virkelig kan få utfolde seg.

Veien hjem – gjenoppdag dine superkrefter

I arbeidet mitt støtter jeg SuperSensitive mennesker i å finne tilbake til sine sensitive superkrefter. Gjennom bevisstgjørende coachingsamtaler går vi inn i grunnleggende tema som blant annet; hvem er jeg, hvilke behov har jeg, hva gjør meg tilfreds og lykkelig, og hva er det jeg i dag tenker eller gjør som hindrer meg i å ha det best mulig. Fokuset er rettet mot de fantastiske gavene som følger med sensitiviteten og hva jeg må passe på for at disse virkelig skal blomstre.

 

«Hvordan kan du være tro mot deg selv, hvis du ikke lenger husker hvem du er?»

~ Silje Kristine – SuperSensitiv

 

Enneagrammet For SuperSensitive

Enneagrammet har alltid vært en av Kjerne♥Krafts grunnpilarer og er, etter vår mening, det råeste personlighetsverktøyet som finnes i dag. Det store behovet for å forstå – både oss selv og andre – gjør at SuperSensitive har ekstra stort utbytte av å kjenne Enneagrammet! Her får vi innsikter og forståelse som kan skape store positive endringer i livet ditt og styrke relasjonen til alle du omgås. Nå kjører jeg spesialtilpassede Enneagramworkshops for SuperSensitive (les mer her). Ikke bare lærer du et fantastisk verdifullt verktøy, men du får også en arena hvor du møter andre sensitive og får oppleve den gaven det er å bli sett og forstått på en måte du sjelden opplever til daglig.

Neste workshop holdes i Trondheim 8-9 september 2018.  Du kan lese mer her eller ta kontakt på Silje@kraftfull.no/918 58479 for nærmere informasjon.

Bli en med i SuperSensitiv-gjengen

Legg igjen navn og e-post adresse her  så er du med! Du får tilsendt inspirerende og tankevekkende stoff om det å være SuperSensitiv, samt informasjon om mine produkter, aktiviteter og gode tilbud.